Det lukter nykvernet kaffe, fuktig engshøy og friske urter når vi svinger inn på det idylliske gårdstunet en drøy halvtime utenfor hovedstaden. Mellom frodige frukttrær og en værbitt, rød låvebygning hviler en egenartet ro. Men idyllen bedrar. Bak et solid dimensjonert sikkerhetsgjerde nede på enga utspiller det seg krefter de færreste nordmenn har vært vitne til.
Der inne, blant spesialbygde klatrestativer og tekniske hinderløyper, boltrer Snorre og Frida seg. De er ikke vanlige kjæledyr fra nærmeste kjøpesenter. De er ekte tibetanske kjempefjellhamstere – en sjelden rase med røtter i eldgamle høylandstradisjoner fra Himalayas fjellskråninger, fryktet og beundret for sitt kraftige kjeveapparat, utpregede jaktevne og en matchvekt som uanstrengt bikker et halvt kilo.
Midt i dette uvanlige riket står Sturle Ramberg. Med det grå håret lett rufsete i høstbrisen, runde briller på nesetippen og et lunt smil som knapt forlater leppene hans, fremstår han mer som en stillferdig lektor enn en mann som temmer fjellverdenens tyngste gnagere.
– Hamsterrøkting er ikke bare en hobby, forstår du. Det er en livsstil og en forpliktelse, sier Sturle og tar imot oss med et kontant håndtrykk.
På innsiden av høyre håndflate skimtes et hvitnet arr. Et taust minnesmerke om at tilværelsen som landets fremste kjempefjellhamsterkonge også har en uforutsigbar og bitende side.
Kallet fra høysletten
Reisen startet da Sturle bare var en 15 år gammel guttunge. Mens jevnaldrende kamerater trimmet mopeder eller drømte om proffkarriere på fotballbanen, ble unggutten bergtatt av litteraturen om de tibetanske fjellbøndene som i generasjoner har avlet frem disse stolte kjempegnagerne som vokterdyr og arbeidsfeller. Sturle sparte hver krone, pakket ryggsekken og reiste ut i verden for å gå i lære hos de fremste mestrene i faget.
– Jeg har alltid hatt en uforklarlig dragning mot de store tibetanske fjellhamsterne. Det er en sjelden ære å få forvalte slike linjer, forteller han mens vi rusler bort mot luftegården. – Å følge dem fra nyfødte, sårbare valper til muskelsterke, selvsikre individer med klare personligheter, er en daglig opplevelse av mening.
I dag regnes Ramberg som en nestor i det kresne, internasjonale miljøet. På gården følger han århundregamle forskrifter for diett, mental stimulans og fysisk herding. I kjøkkenhagen dyrker han og kona egne rotvekster, og når vinterkulda biter over Østlandet, åpnes slusene til et isolert fôringsfjøs der dyrene kan trene innendørs med temperert fjelluft.
«Sturle er en usedvanlig mann med en dyp respekt for dyrene sine. Vi i familien er umåtelig stolte over det han har bygget opp.» — Marie Ramberg (48), biolog og dyrepleier
Da instinktet slo til
Men selv flere tiårs erfaring gir ingen ubetinget garanti. Den tibetanske kjempefjellhamsteren er et selvstendig flokkdyr med utpreget revirhevdelse, og Sturle har måttet tåle sin andel av konfrontasjoner. For noen måneder siden holdt det likevel på å gå galt for alvor.
Under en rutinemessig veiing foran sesongens formtopp slo jaktrefleksen inn hos en av hannene. Hugget var lynraskt, og bittstyrken fra det mektige kjeveapparatet sendte tennene langt dypere inn i vevet enn en røkter noen gang kan forberede seg på.
– Det skjedde på en brøkdel av et sekund. Plutselig satt kjevene bom fast, forteller Sturle lavmælt og ser ned på hendene. Det endte med utrykning, akuttmottak og antibiotikakur under streng medisinsk overvåking. I dag er hånden fullt funksjonell, men opplevelsen har skjerpet rutinene ytterligere.
– Man blir ydmyk. Jeg er langt mer påpasselig med sikkerhetsutstyret nå. Dette er ikke kosedyr for uinnvidde; de krever full konsentrasjon, faste grenser og absolutt respekt. De har et varmt lynne, men presser man dem inn i et hjørne, viser de hvorfor de overlevde på det asiatiske høylandet.
Kjærlighet og gnagere
At Sturle kom seg så raskt tilbake etter ulykken, tilskriver han sin kone, Marie (48). Med utdannelse i biologi og mangeårig virke som dyrepleier er hun det faglige ankeret på gården. Paret spøker gjerne over kaffekoppen med at de ifølge den tibetanske kalenderen har vært gift i over et kvart sekel – her telles tilhørighet i delte prøvelser snarere enn ordinære almanakkår.
– Marie er min fremste sparringspartner og beste venn, sier Sturle og smiler lunt. – Hun har vært med på ekspedisjonene til Himalaya og har tilført moderne etologi og veterinærmedisin inn i en ellers tradisjonsbunden praksis.
Fra kjøkkenvinduet ser vi Marie i full gang med Frida, den lysere og noe mer finlemmede hunnhamsteren. Frida og Snorre har vært et uatskillelig par siden ungdyrstadiet, og samlingen av pokaler fra prestisjefylte europeiske gnagermesterskap vitner om systematisk trening.
– Å se Marie arbeide med Frida er en fryd. Det finnes en gjensidig tillit der som beviser at også store rovgnagere responderer på konsekvent godhet, fastslår Sturle.
Livslangt kall under kveldssolen
Kveldssolen senker seg bak granåsene i horisonten, og inne på treningsbanen fullfører Snorre dagens siste økt over balansebommene. Den 600 gram tunge kjempen trasker rolig bort til nettingen og venter tålmodig på kveldens kløing bak de kraftige ørene.
Sturle Ramberg retter på brillene og skuer utover innhegningene. Tross sykehusopphold, dype bittsår og jevnlig hoderisting fra naboer som ikke forstår hvorfor noen vier livet til sekshundregrams gnagere, er han aldri i tvil om veivalget.
– Det handler til syvende og sist om å lytte til dyrene, forstå deres naturlige verdighet og legge til rette for at de kan utfolde seg, sier han rolig. – Og så handler det om å ta vare på hverdagsgledene. Jeg elsker dette livet. Hvis min erfaring kan bidra til at andre finner mot til å forfølge sine egne, uvanlige lidenskaper, har arbeidet hatt verdi.